Knut Hamsun's Sult

av Anders Skovly

Introduksjon

Boken Sult handler om en manns forsøk på å opprettholde sin verdighet under en tilstand av ekstrem fattigdom. Denne mannen, som også er historiens forteller, er ikke navngitt. I denne korte gjenfortellingen og kommentaren vil jeg bruke navnet “Sult” til å referere til mannen. Det hele begynner med at Sult våkner en alminnelig morgen.

Første stykke

Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den... Jeg ligger våken på min kvist og hører en klokke nedenunder meg slå seks slag; det var allerede ganske lyst og folk begynte å ferdes opp og ned i trappene. Nede ved døren hvor mitt rom var tapetsert med gamle numre av Morgenbladet kunne jeg så tydelig se en bekjentgjørelse av Fyrdirektøren, og litt til venstre derfra et fett, bugnende avertissement fra baker Fabian Olsen om bybakt brød. Straks jeg slo øynene opp begynte jeg av gammel vane å tenke etter om jeg hadde noe å glede meg til idag.

Sult jobber som frilans-forfatter og får av og til en pengeslant av å selge en tekst til et blad, men den siste tiden har han også måtte ty til å selge sine eiendeler for å ha råd til mat og ly. Nå har han ikke mange eiendeler igjen, og siste husleie har forfalt uten at han kunne betale. Rommet han leier er spartansk møblert, med ikke annet enn seng, bord og stol. Fast betalt arbeid har han søkt etter uten hell. Han søkte blant annet som regningsbud, men kunne ikke skaffe sikkerhet for femti kroner. Og hos brannkorpset var han ikke kvalifisert fordi han bruker briller. Nå går han bort til vasken og gnir vann på bukseknærne sine for å få dem til å se mindre slitt ut. Så tar han sine skrivesaker, lister seg ned trappen for ikke å tiltrekke husvertinnens oppmerksomhet, og begir seg ut i byens gater.

Oppe i Grensen møtte jeg Hans Pauli som hilste og skyndte seg forbi. Hvorfor hadde han slikt hastverk? Jeg hadde slett ikke i sinne å be ham om en krone, jeg ville også med det aller første sende ham tilbake et teppe jeg hadde lånt av ham for noen uker siden. Så snart jeg var kommet litt ovenpå ville jeg ikke være noen mann et teppe skyldig, kanskje begynte jeg allerede i dag på en artikkel om fremtidens forbrytelser eller om viljens frihet, hva som helst, noe leseverdig noe som jeg ville få ti kroner for minst...

Videre møter han en gammel tigger som spør om litt penger til melk. Sult sier han kan hente noen ører om tiggeren bare venter litt. Jeg gikk i største hast nedover Pilestredet, hvor jeg visste om en pantelåner i annen etasje; jeg hadde forøvrig aldri vært hos ham før. Han tar av seg vesten sin, går opp til pantelåneren, legger vesten på disken, og godtar pantelånerens tilbud på en og en halv krone. Hadde det ikke vært for at den begynte å bli for knapp til meg så ville jeg ikke ha skilt meg ved den. Deretter går han tilbake til tiggeren og gir ham noen av ørene.

Mannen tok pengene og begynte å mønstre meg med øynene. Hva sto han og stirret etter? Jeg hadde det inntrykk at han især undersøkte mine bukseknær og jeg ble trett av denne uforskammethet. Trodde slyngelen at jeg virkelig var så fattig som jeg så ut for? Hadde jeg ikke så godt som begynt å skrive på en artikkel til ti kroner? Overhodet fryktet jeg ikke for fremtiden, jeg hadde mange jern i ilden. Tiggeren rekker ut hånden for å gi pengene tilbake, men Sult vil ikke ha noe av det og går sin vei.

Etter å ha brukt noe av de gjenværende pengene på en frokost finner han en parkbenk og begynner å planlegge hva han skal skrive. Jeg følte meg istand til større anstrengelse, jeg var i stemning til å overvinne vanskeligheter og jeg bestemte meg for en avhandling i tre avsnitt om den filosofiske erkjennelse. Naturligvis ville jeg få leilighet til å knekke ynkelig noen av Kants sofismer...

Men da han skal til å begynne å skrive kommer han på at blyanten fremdeles lå i vestelommen. Han banner og går frem og tilbake foran benken. Tenk at han skulle hindres av noe slikt... Det var også så meget som avhang av denne avhandling om den filosofiske erkjennelse, kanskje flere menneskers lykke, ingen kunne vite det. Jeg sa til meg selv at den kanskje ville bli til stor hjelp for mange unge mennesker.

Men om han går og henter blyanten er det fremdeles mulig at han kan få skrevet noe godt før parken fylles med distraherende mennesker, tenker han, så han begir seg igjen til pantelåneren. På veien dit går han forbi to damer og får umiddelbart en impuls om å plage den ene av dem.

Jeg var meg i øyeblikket fullt bevisst at jeg begikk gale streker, uten at jeg kunne gjøre noe med det; min forvirrede tilstand løp av med meg og gav meg de mest forrykte innskytelser som jeg lystret etter tur. Det nyttet ikke hvor mye jeg sa til meg selv at jeg bar meg idiotisk an, jeg gjorde de dummeste grimaser bak damens rygg og jeg hostet rasende noen ganger idet jeg passerte henne. Således vandrende ganske sakte fremover alltid i noen skritts forsprang, følte jeg hennes øyne i min rygg og jeg dukket meg uvilkårlig ned av skam over å ha vært henne til plage. Litt etter litt fikk jeg en forunderlig fornemmelse av å være langt borte, andre steder hen, jeg hadde halvt ubestemt følelsen av at det ikke var meg som gikk der på steinflisene og dukket meg ned.

(Sult viser seg her litt smågal, noe han også gjentar ved flere anledninger senere. Jeg tenker at det han gjør i avsnittet ovenfor kan være en form for oppmerksomhetssøkende adferd.)

Han forfølger de to damene helt til deres leilighet før han igjen begir seg mot pantelåneren og blyanten. Mannen brakte meg vesten selv og bad meg undersøke alle lommene med det samme, jeg fant også et par lånesedler som jeg stakk til meg. Idet han skal til å gå får han et innfall, snur seg, og forklarer pantelåneren hvorfor han hadde brukt tid på å komme tilbake for en liten blyant. Blyanten er nemlig spesiell for ham. Med den blyant, fortsatte jeg kaldblodig, hadde jeg skrevet min avhandling om den filosofiske erkjennelse i tre bind. Om han ikke hadde hørt den omtale?

Etter dette går han tilbake til parken og forsøker å skrive, men klarer bare å komme på et par linjer før kvelden kommer. Da kan kommer hjem finner han et brev hvor vertinne Gundersen ber ham om å betale leien eller flytte ut så snart som mulig.

Da han våkner tidlig neste morgen får han plutselig skriveånden over seg og jobber som besatt frem til en lang artikkel er ferdig. Tekstens verdi debatterer han med seg selv og kommer frem til at den må være verdt ti kroner.

Jeg reiste meg og stilte meg midt på gulvet. Alt vel overveiet kom madam Gundersens oppsigelse temmelig beleilig. Dette var egentlig ikke noe værelse for meg, her var nokså simple grønne gardiner for vinduene, og så synderlig mange spiker i veggene til å henge sin garderobe på var her heller ikke. Den stakkars gyngestol borte i hjørnet var i grunnen bare en vits av en gyngestol som man makelig kunne le seg fordervet av. Kort sakt, værelset var ikke innrettet til å sysle med åndelige ting i og jeg aktet ikke å beholde det lenger. På ingen måte ville jeg beholde det! Jeg hadde altfor lenge tiet og tålt og holdt til i dette skur.

Han pakker sammen sine papirer og sengeteppet og skriver et avskjedsbeskjed til vertinnen før han forlater huset. Den ferske artikkelen leverer han med en gang til avisen. Redaktøren er ikke kommet ennå og en eventuell betaling må derfor vente. Senere begynner han å tvile på om den var så god som han tidligere hadde følt. Og hvor skal han nå sove? Han forsøker blant annet å snike seg inn i en brannstasjon, men kommer seg ikke forbi vakten. Til slutt ender han med å ligge ute i skogen.

Ved middagstid neste dag returnerer han til byen. Han bærer fremdeles på sengeteppet han låner av Hans Pauli og får en idé om å selge det til “onkel’s” kjeller, slik han kan kjøpe noe å spise. Men når han ankommer “onkel’s” sted ombestemmer han seg og vil ikke selge teppet lenger.

Etter hvert som jeg fjernet meg ble jeg gladere og gladere over at jeg hadde seiret i denne svære fristelse. Bevisstheten om at jeg var ærlig steg meg til hodet, fylte meg med en herlig følelse av å være en karakter, et hvitt fyrtårn midt i et grumset menneskehav hvor vrak fløt om. Pantsette en annens eiendom for et måltid mat, ete og drikke seg selv til doms, kalle seg kjeltring opp i eget ansikt og slå øynene ned for seg selv – aldri! Aldri! Det hadde ikke for alvor vært i min tanke, det hadde nesten ikke falt meg inn engang; løse, jagende strøtanker kunne man virkelig ikke svare for, især når man hadde en gruelig hodepine og slepte seg nesten ihjel på et sengeteppe som tilhørte en annen mann.

(Uttrykket “hvitt fyrtårn midt i et grumset menneskehav hvor vrak fløt om” syntes jeg først hørtes ganske misantropisk ut, men det finnes ikke andre avsnitt i boken som støtter en slik konklusjon om Sult’s karakter. Jeg tenker at det istedet menes at Sult nå ser materielt overlegne mennesker overalt rundt seg, og følgelig forsøker han å beskytte sin verdighetsfølelse ved å forestille seg selv som moralt overlegen.)

Drivende rundt i gatene går han plutselig inn i et tilfeldig hus, går opp til annen etasje og trekker i klokkestrengen ved en av dørene. En dame åpner døren og ser på ham. Hun sier at de ikke har noe, og begynner å lukke døren igjen.

Hvorfor hadde jeg også dumpet opp i det med dette mennesket? Hun tok meg uten videre for en tigger og jeg ble kald og rolig med ett. Jeg tok hatten av og gjorde et ærbødig bukk, og som om jeg ikke hadde hørt hennes ord sa jeg ytterst høflig: Jeg ber Dem unnskylde, frøken, at jeg ringte så hardt, jeg kjente ikke klokken. Her skal være en syk herre som har avertert etter en mann til å trille seg i vogn? Hun sto en stund og smakte på dette løgnaktige påfunn og syntes å bli tvilrådig i sine meninger om min person. Nei, sa hun til sist, nei her er ingen syk herre. Ikke det? Eldre herre, to timers kjørsel om dagen, førti øre timen? Nei. Så ber jeg igjen om unnskyldning, sa jeg; det er kanskje i første etasje. Jeg ville for tilfellet bare ha anbefalt en mann som jeg kjenner og som jeg interesserer meg for. Mitt navn er Wedel-Jarlsberg. – Og jeg bukket igjen og trådte tilbake.

Det begynner å bli sent på dagen, og han er ikke i form til å gå ut til skogen igjen. Istedet finner han seg et lunt sted nær en kirke hvor han legger seg ned. Da det er blitt mørkt vekkes han av en politimann som spør hvor han bor, og av vane nevner han det gamle leierommet. Politimannen sier så at han burde vel komme seg hjem. Sult kan ikke annet en å være enig og tar bena fatt. Er han forsiktig kan han alltids komme seg opp trappen til leierommet uten å bli hørt.

Inne i det gamle værelset finner han et brev liggende på bordet. I mørket klarer han så vidt å lese navnet sitt på papiret. Det må være en melding fra vertinnen, tenker han, et forbud mot å bruke rommet mer om han skulle finne på å vende tilbake. Og med det lister han seg ut igjen. Nede på gaten finner han en gasslykt og åpner brevet, som viser seg å være fra redaktøren.

Min føljetong var antatt, var gått like til trykkeriet med en gang! Noen små forandringer... rettet et par feilskrivinger... talentfullt gjort... trykkes imorgen... ti kroner. Hele natten like til den lyse morgen jodlet jeg om i gatene dum av glede og gjentok: Talentfullt gjort, altså et lite mesterverk, en genistrek. Og ti kroner!

Om første stykke

Det som går igjen i første stykke er Sult’s selvfornektende holdning ovenfor den vanskelige økonomiske situasjonen han befinner seg i. Etter møtet med Hans Pauli tenker han “Jeg hadde slett ikke i sinne å be ham om en krone”, en innrømmelse av at det var presist dette han haddde i tankene å gjøre. Han forsvarer salget av vesten med å si at den holder på å bli for liten til ham, til tross for at han er en voksen mann som ikke har særlig å spise. I møtet med den fattige mannen tenker han “Trodde slyngelen at jeg virkelig var så fattig som jeg så ut for?”, som om å gå i slitte klær bare er et stilvalg. Og når han blir bedt om å flytte ut av leierommet begynner han umiddelbart å koke opp en historie om at han flytter ut av ren lyst.

Vi ser også at han har mye motvilje mot å bli ansett som fattig, og han taler usant for å unngå at andre skal oppfatte ham slik. Når han går til pantelåneren for å selge vesten kommenterer han at han aldri hadde vært der før, men når han kommer tilbake for å søke gjennom vestelommene etter blyanten finner han flere lånesedler han tar med seg. Og grunnen til at han kommer tilbake til pantelåneren etter blyanten bortforklares ved å oppgradere tanken om å skrive en filosofisk artikkel til en skrøne om at han har skrevet en filosofisk avhandling i tre bind. At han er ukomfortabel med å fortelle om situasjonen sin er forståelig, men i andre stykke fører dette til en negativ konsekvens for ham.

En tredje detalj er hans drøm om å bli en inflytelsesrik forfatter. Når han planlegger hva han skal skrive tenker han “Naturligvis ville jeg få leilighet til å knekke ynkelig noen av Kants sofismer...” (hvor “Kants sofismer” betyr noe slikt som “Kants falske argumenter”), altså virker det som at han håper å kunne bli like velkjent og ansett som Immanuel Kant. (Kant er et av de mest kjente navnene innen filosofi i nådagens tid, jeg går ut ifra at han også var det i 1890 da boken Sult først ble utgitt.) Han legger også til at hans tekst kan bli en stor hjelp for mange mennesker. Jeg tror denne forfatterambisjonen er knyttet til hvordan boken slutter.

Andre stykke

Neste del av fortellingen fortsetter noen uker etter der første stykke sluttet. Sult har, på uforklart vis, fått nøkkelen til et forlatt verksted hvor han nå sover om nettene. De ti kronene han fikk av redaktøren er allerede brukt opp, og igjen har han ingenting å rutte med.

(Jeg synes ganske lite om dette narrative valget: på slutten av første stykke får Sult endelig litt penger, og i begynnelsen av andre stykke er han like fattig som tidligere. Det er som om Sult egentlig aldri fikk noen penger og føles som en slags “bait and switch”. Greit nok at Hamsun ønsket å fokusere på den tiden Sult er fattig, men jeg synes uansett at det er dårlig historiefortelling å gjøre slikt.)

En kveld da Sult kommer hjem til verkstedet har han mistet portnøkkelen og kommer seg ikke inn. Løsningen blir å tilbringe natten på Rådhuset, hvor han introduserer seg til vakthaveren som “journalist Andreas Tangen”. En konstabel viser ham til en celle i den “reserverte avdeling”. Neste dag deles det ut billetter til mat, og da “Andreas Tangen, journalist” blir ropt opp spør jourhavende hvorfor en som ham har endt opp med å sove på en celle på Rådhuset. Sult forteller at han hadde vært på kafé til sent på natten, hadde mistet portnøkkelen.

Ja, sa han og smilte, således er det. Har De sovet godt da? Som en statsråd! svarte jeg. Som en statsråd! Det gleder meg! sa han og reiste seg. God morgen. Og jeg gikk. En billett, en billett til meg også! Jeg har ikke spist på over tre lange dager og netter. Et brød! Men det var ingen som bød meg en billett og jeg torde ikke begjære en. Det ville øyeblikkelig ha vakt mistanke. Man ville begynne å grave i mine private forhold og finne ut hvem jeg virkelig var; man ville arrestere meg for falske foregivender. Med løftet hode, med millionær holdning og med hendene heftet i mitt frakkefall skrider jeg ut av Rådstuen.

Etter å ha vært hjemmom en tur forsøker han å finne sin gamle kjenning Hans Pauli for å be om hjelp, men Hans Pauli er utenbys. Når avishuset åpner går han dit for å forsøke å selge en ny artikkel. Utenfor huset finner han en knappenål og bestemmer seg for å skjære knappene av fra frakken sin for å selge dem. Knappenålen brukes så til å lukke frakken. Vel oppe i redaksjonen lover redaktøren å lese gjennom hans nye artikkel innen et par dager. Etter dette går han til en prest for å be ham om hjelp, men presten er heller ikke hjemme. Når han har gått hjem igjen får han på ny idéen om å selge Hans Pauli’s sengeteppe.

Uten å stanse et øyeblikk eller vakle i min beslutning går jeg bort til sengen og ruller Hans Paulis teppe sammen. Det skulle være underlig om ikke mitt gode innfall kunne redde meg! De dumme betenkeligheter som oppstod hos meg hevet jeg meg uendelig over; jeg ga det hele en god dag. Jeg var ingen helgen, ingen dydsidiot, jeg hadde min forstand i behold... og jeg tok teppet under armen og gikk ned i Stenersgaten nummer 5.

Men mannen i Stenersgaten nummer 5 vil ikke kjøpe teppet og forteller Sult at han ikke kommer til å få så mye som ti øre for det samme hvor han går. Sult forlater stedet og tenker så at han kan spørre musikkhandler Cisler om han kan låne en krone. Jeg kjente stedet, jeg hadde vært der ofte, kjøpt litt noter i de gode gamle dager. Cisler, på sin side, føler ikke at han kjenner Sult så godt. Kjære mann, hvorfor kommer de til meg? De er meg en fullstendig X, løpt inn fra gaten. Sult går dernest til en tilfeldig garnhandel og tigger av betjenten, uten videre hell. Målløst fortsetter han å drive rundt i gatene.

Men knappene! Jeg hadde slett ikke forsøkt med knappene enda? Da sto jeg platt stille og ga meg selv til å smile. Kanskje ble det allikevel en råd! Jeg var ikke helt fordømt! Jeg ville ganske sikkert få ti øre for dem, i morgen fikk jeg så ti øre til et annet sted, og torsdag ville jeg få betaling for min avisartikkel. Jeg skulle bare se, det retter seg!

Nede i “onkel’s” kjeller legger Sult hånden med knappene på disken og forteller at han har med noe som bare lå meg iveien hjemme, ganske til plage, noen knapper. Kunne han kanskje få noen ører for dem? “Onkel” stirrer på ham. For de knapper? Han ser forundret ut. For disse knapper? “Onkel” bare ler. Denne latter var min dødsdom.

På vei opp trappen fra kjelleren møter Sult en mann han kjenner. Nei er det deg? Gud bevare oss, så du ser ut! utbryter mannen. Hva har du vært der med? Skjelvende rekker Sult frem hånden med knappene. Hva fan!. Sult er på nippet til å gråte og skal til å gå da mannen tar tak i armen hans og ber ham følge med ned.

Jeg forsto hva han ville, følte plutselig en liten fornemmelse av ære og svarte: Kan ikke! Jeg har lovet å være i Bernt Ankers gate klokken halv åtte, og... Halv åtte, riktig ja! Men nå er klokken åtte. Her står jeg med uret i hånden, det er det jeg skal hit med. Så, inn med deg, sultne synder! Jeg får minst fem kroner til deg. Og han puffet meg inn.

Om andre stykke

I andre stykke er fokus på Sult’s økende desperasjon i søken etter penger. Vi ser at han nå tar til å tigge av tilfeldige personer og setter sitt håp til salg av verdiløse gjenstander. Det hele ender med at “onkel” bare ler av tilbudet hans, og Sult tenker “Denne latter var min dødsdom”. Jeg tenker dette betyr at latteren fikk Sult til å innse hvor virkelighetsfjern han har vært og hvor håpløs hans omstendigheter faktisk er (ikke at denne forståelsen spiller noen øyeblikkelig rolle da han blir reddet av en gammel kjenning like etter).

Min mening er at kapittelet er alt for repetivt. Han oppsøker person etter person, alltid med samme negative resultat. Det er ganske uengasjerende.

Tredje stykke

Det har nå gått en ukes tid siden andre stykke endte. Alle artiklene Sult har skrevet den siste tiden har blitt avslått av avisredaktøren. Han går nå til “Kommandøren”, redaktøren for et annet blad, for å forsøke å selge en artikkel om den italienske renessansemaleren Correggio.

Han så opp og la mitt manuskript langsomt sammen mens han satt der og tenkte etter. For å lette ham i å gi meg et avslående svar rekker jeg hånden litt frem og sier: Ånei det er naturligvis ikke brukbart? Og jeg smiler for å gi inntrykk av å ta det lett. Det må være så populært alt som vi kan bruke, svarer han. De vet hva slags publikum vi har. Men kan De ikke ta og gjøre det litt enklere? Eller finne på noe annet som folk forstår bedre? Hans hensynsfullhet forundrer meg.

Sult sier at det kan han nok gjøre, og går mot døren. “Kommandøren” tilbyr ham en forskuddsbetaling hvis han trenger det, men Sult takker nei og sier han kan klare seg en stund til. Neste dag skriver han på nok en artikkel, og begynner å nærme seg avslutningen da det blir for mørkt til å fortsette. Kanskje han kan få et lys på kreditt i husholdningshandelen, tenker han, han har tross alt kjøpt mange brød hos dem i tidligere dager. Og han legger på vei til butikken.

Inne i lokalet står en kone og handler. Betjenten gjenkjenner Sult og pakker automatisk inn et brød til ham. Nei – det var egentlig et lys i aften, sier jeg. Betjenten ber ham vente litt og betjener konen, som betaler med en femkrone og går. Deretter åpner betjenten en pakke lys og legger et på disken. De står og ser på hverandre en kort stund, men Sult får seg ikke til å be om å få lyset uten å betale. Nå ja det var sant, De betalte jo, sier han plutselig, og gir Sult tilbake på en femkrone. Sult ser på pengene en stund før han samler dem opp.

Jeg står der utenfor disken, dum av forundring, slagen, tilintetgjort; jeg gjør et skritt ut mot døren og stanser igjen. Jeg retter mitt blikk mot et visst punkt på vegger; der henger en liten bjelle i et lærhalsbånd og nedenunder den en bunt snøre. Og jeg står og stirrer på disse saker. Betjenten som mener at jeg vil slå av en prat ettersom jeg gir meg så god tid sier idet han ordner en del innpakningspapir som flyter om på disken: Det ser ut til at vi skal få vinter nå. Hm. Ja, svarer jeg, det ser ut til at vi skal få vinter nå. Det ser ut til det. Og litt etter legger jeg til: Åja det er ikke for tidlig. Men det ser virkelig ut til det ja. Det er nå forresten heller ikke for tidlig. Jeg hørte meg selv tale dette vås, men oppfattet hvert ord jeg sa som om det kom fra en annen person. Ja synes De egentlig det? sier betjenten. Jeg stakk hånden med pengene i lommen, tok i låsen og gikk; jeg hørte at jeg sa god natt og at betjenten svarte.

Under en gatelykt teller han pengene og kjenner seg reddet nok en gang. Nede i Storgaten går han ned i en matkjeller hvor han bestiller en biff og setter seg ved et av de mindre belyste bordene. Nå er jeg en tyv, tenker han. Det var intet å gjøre ved det. Forresten stod det meg fritt for, jeg kunne ordne det med kremmeren siden, senere, når jeg fikk bedre mulighet til det. Det behøver ikke å komme videre med meg; dessuten hadde jeg ikke påtatt meg å leve mer ærlig enn alle andre mennesker, det var ingen avtale... Men han bekymrer seg likevel over muligheten for at betjenten kan bli oppmerksom på hva som har skjedd.

Da han vender hjem ser han en dame med ansiktsslør stå nær en gatelykt utenfor huset hans, han har sett denne damen stå på samme sted flere ganger tidligere. Nå går han bort til henne og spør om hun leter etter noen. Nei, sier hun, det gjør hun ikke. Hun bare står der.

Jaså hun stod der bare, stod der slik kveld etter kveld bare av et innfall. Det var litt rart; jeg tenkte over det og kom mer og mer i villrede med damen. Så besluttet jeg å være dristig. Jeg ringlet en smule med mine penger i lommen og bød henne uten videre med på et glass vin et eller annet sted... i betraktning av at vinteren var kommet, hehe...

Nei det går nok ikke, sier hun, men han kan gjerne følge henne hjem om han har lyst. Det viser seg at hun er en av de to damene som han forfulgte tidligere (i første stykke). Da de kommer til huset hennes sier hun at de kan møtes igjen neste tirsdag klokken åtte og gir ham et kyss, før de skilles og han går hjem igjen.

Da han er ute og går neste dag kommer han igjen til å tenke på tyveriet og han forestiller seg politiet idet de setter ham i jern. Ved apoteket går han bort til en fattig kakeselger, legger alle de gjenværende pengene i hånden hennes, og går videre uten å si så mye som et ord. Hvor det smakte vidunderlig å være ærlig menneske igjen! Mine tomme lommer tynget ikke mer, det var meg en nytelse å være blakk på ny.

Noe senere går han tilbake til butikken hvor han tidligere hadde tatt pengene. Etter hvert som jeg kom nærmere og nærmere husholdningshandelen hadde jeg halvt ubevisst følelsen av at jeg nærmet meg en fare; men jeg holdt fast ved mitt forsett, jeg ville utlevere meg. Han går inn og møter betjenten ved disken. Betjenten begynner nok en gang å småprate om været, noe som gjør Sult irritert. Vet De da ikke at jeg har snytt Dem? sier jeg utålmodig, og jeg puster heftig, skjelver, er klar til å bruke makt hvis han ikke straks kommer til saken. Men betjenten vet ikke, så Sult skjeller ham ut mens han forklarer hva som hadde skjedd. Han legger også til at han som ærlig menneske såklart hadde gitt pengene til en fattig kone.

Burde De ikke heller ha levert pengene tilbake? Nei hør her, svarer jeg frekt, jeg ville ikke bringe Dem i uleilighet, jeg ville spare Dem. Men det er takken man har for at man er edelmodig. Nå står jeg her og forklarer Dem det hele og De skammer Dem ikke som en hund, gjør simpelthen ingen anstalter til å få striden utjevnet med meg. Derfor vasker jeg mine hender. Forresten gir jeg Dem fan! Farvel! Jeg gikk og slo døren hardt igjen etter meg. Men han angrer raskt på hvordan han har oppført seg.

Ved jernbanestasjonen møter han “Kommandøren”, og han forteller at han ennå ikke har fått skrevet ferdig noe. “Kommandøren” drar en tikrone ut av lommen og tilbyr ham igjen en forskuddsbetaling. Jeg strammet meg innvendig og tok ikke seddelen straks: Det var skammelig av meg dette... det var også altfor mye... Skynd Dem nå! sier han og ser på sitt ur. Jeg har ventet på toget; men nå kommer det, hører jeg. Jeg tok pengene, jeg var lam av glede og sa ikke et ord mer, jeg takket ikke engang. Det er ikke verdt å genere seg for det, sier “Kommandøren” til sist; De kan jo skrive for det, vet jeg. Så gikk han.

Med de nye penger går han rett inn på et overnattingshus og betaler for et rom. Klokken åtte på kvelden møter han damen fra tidligere, og de går opp til hennes leilighet. Da hun observerer at håret hans fallet ut (noe det nylig har begynt å gjøre som en følge av næringsmangel) forlanger hun at han forklarer hvordan han lever, hvordan en som er så ung kan miste håret. Og han forteller, gir henne alle detaljene om hvordan han har levd de siste månedene. Hun satt og lyttet med gapende munn, blek, redd, aldeles forstyrret i de blanke øyne. Han prøver å ro seg inn og late som at det ikke er noe rart med ham, men det funker ikke, og etter hvert hinter hun om at hun ønsker at han skal gå. Han går til utgangen, hvorfra han fortsetter å tale til henne om hvordan det er å leve slik han gjør.

Endelig mente jeg å ha fått sakt henne i grove trekk det nødvendigste av det jeg hadde å si, jeg ble grepet av hennes fortvilende blikk og ropte: Nå går jeg, nå går jeg! Kan De ikke se at jeg allerede har hånden på låsen? Farvel! Farvel, sier jeg! De kunne nå gjerne svare meg når jeg sier farvel to ganger og står fiks og ferdig til å gå. Jeg ber ikke engang om å få treffe Dem igjen, for det vil pine Dem; men si meg: Hvorfor lot De meg ikke være i fred? Hva har jeg gjort Dem? Jeg gikk da ikke i veien for Dem nå, vel? Hvorfor vender De Dem plutselig bort fra meg som om De slett ikke kjenner meg mer? Nå har De ribbet meg så inderlig blank, gjort meg enda mer ussel enn jeg var noensinne. Herregud, jeg er jo ikke vanvittig.

Slik fortsetter han å monologe en god stund før hun til sist kommer bort til utgangen og kysser ham farvel. Han tenker da at hun kun gjør dette for å få en ende på besøket. Hvor De er deilig nå! kommenterer han kort, før han går ut døren.

Om tredje stykke

Mye av tredje stykke handler om konsekvensen av at han på passivt vis stjeler penger fra en butikk. Når Sult har tatt pengene og skal til å gå føler han at det ikke er ham som står der i butikken, han føler at han er et sted lenger unna og oppfatter det han selv sier som om det kommer fra en annen person. Dette er noe han også følte tidligere etter å ha forfulgt de to damene. Slike opplevelser kalles depersonalisering, og hos Sult ser vi at denne reaksjonen kan oppstå når han vet at han gjør noe galt, men ikke klarer å stoppe seg selv. Det kan ses på som en psykologisk forsvarsmekanisme. Når han senere går tilbake til butikken for å tilstå ser vi en annen forsvarsmekanisme, idet hans frykt for å bli fengslet gjør at han går inn i en "fight or flight"-modus og verbalt angriper betjenten.

Under besøket til damen, når hun spør om hvordan han lever, velger han å være ærlig og eksponere hvordan han virkelig har det. Dette til kontrast til hans interaksjoner med folk tidligere i historien hvor han forsøker å opprettholde en fasade av velstand og normalitet. Han velger å fortelle sannheten til denne damen, velger å sette seg i en sårbar situasjon, fordi han ønsker at hun skal forstå og akseptere ham for den han er. Istedet er det nettopp såret han blir da hun ikke forstår ham i det heletatt og tror han er gal. Faktum er at noen som lever under såpass spesielle omstendigheter som ham ikke vil finne mange som kan forstå ham. Han har ikke andre reele valg enn å holde sine strevelser til seg selv.

Fjerde stykke

Sult fortsetter å bo på overnattingshuset i flere uker, selv etter at pengene hans er brukt opp. En dag mens han sitter og skriver kommer vertinnen opp til gjesteværelset hans og sier at det har kommet en ny reisende som skal ha rommet, så han får sove nede i leiligheten til familien hennes. Der tilbringer han de neste dagene og nettene frem til vertinnen blir såpass lei av ham at han blir bedt om å gå sin vei.

Som vanlig driver han rundt i byen en stund. Ved apoteket ser ham den fattige kakeselgeren han tidligere hadde gitt pengene han fikk fra husholdningshandelen. Jeg plystret et par ganger og knipset med fingrene, reiser meg opp fra benken og begynner å gå bortimot apoteket. Ikke noe nonsens! Jeg ga fan enten det var syndens penger eller gode norske høkerpenger av sølv fra Kongsberg! Han spør om hun husker ham, noe hun ikke gjør.

Husker De ikke at jeg ga dem en hel del kroner engang? Jeg sa ikke noe ved den leilighet så vidt jeg husker, det gjorde jeg ikke; det pleier jeg ikke å gjøre. Når man har med ærlige folk å skaffe så er det unødvendig å avtale noe og så å si opprette kontrakt for hver liten ting. Hehe. Det var jo meg som leverte Dem de penger. Nei jaså var det Dem! Ja nå kjenner jeg Dem nok også når jeg tenker meg om... Jeg ville forebygge at hun skulle begynne å takke meg for pengene og jeg sier derfor hurtig idet jeg allerede søker med mine øyne omkring på bordet etter matvarer: Ja nå kommer jeg for å få kakene. Det forstår hun ikke. Kakene, gjentar jeg, nå kommer jeg for å få dem. Iallefall en del, første forsyning. Jeg trenger ikke alt i dag.

Dette går hun ikke med på, og de kommer i krangel. Sult modererer kravet sitt: ettersom hun er fattig kan han akseptere å få halv valuta for pengene, attpåtil lover han å ikke komme tilbake. I sinne gir hun ham noen kakestykker for å bli kvitt ham. Etter å ha spist går han ned til havnen. Der ligger blant annet et skip ved kai, kapteinen er oppe på dekket. Seiler De i aften, kaptein? Ja om en liten stund, svarer mannen. Skipet skal mot England. Sult spør om de kunne trenge en ekstra mann på dekk.

Jeg kan virkelig gjøre hva det skal være. Hva sier jeg! Jeg måtte være en dårlig mann om jeg ikke gjorde mere enn nettopp det jeg var satt til. Jeg kan ta to vakter i trekk om det gjelder. Det har jeg godt av og jeg står nok ut med det. Jaja vi kan prøve det, sa han og smilte litt av mine siste ord. Går det ikke så kan vi jo skilles i England. Naturligvis! svarte jeg i min glede. Og jeg gjentok at vi kunne skilles i England hvis det ikke gikk. Så satte han meg til arbeid... Ute i fjorden rettet jeg meg opp engang, våt av feber og matthet, så inn mot land og sa farvel for denne gang til byen, til Kristiania hvor vinduene lyste så blankt fra alle hjem.

Om avslutningen

På flere steder tidligere i historien tenker Sult på skipene ved havnen. Her fra første stykke: Og sjøen vugget derute i tung ro, skip og plumpe, brednesede prammer rotet graver opp i dens blyaktige flate, sprengte striper ut til høyre og venstre og gled videre, mens røken veltet som dyner ut av skorstenene og maskinenes stempelslag trengte matt frem i den klamme luft. Fra andre stykke: Og jeg bringes igjen til å tenke på havnen, på skipene, de sorte uhyrer som lå og ventet på meg. Og fra starten av tredje stykke: I verste fall, hvis heller ikke det hjalp hadde jeg skipene å ta til; Nonnen lå seilklar nede ved bryggen og jeg kunne kanskje få arbeide meg over på den til Arkangel eller hvor det nå var den skulle.

Disse setningene peker frem mot bokens avslutning. Setningen fra første stykke gir ikke noe hint om hva som vil skje, men setningen fra andre stykke gir et uklart hint og setningen fra tredje stykke gir et mer tydelig hint.

Sult tenker altså på å bli med på et skip en god stund før han faktisk spør om å få jobb på ett. Med tanke på at han er så fattig, hvorfor spurte han ikke tidligere? Jeg tenker grunnen er at hvis han jobber på et skip som seiler til andre land så kan han ikke få publisert det han skriver, slik at hans ambisjon om å bli en stor forfatter må gis opp. Eller ihvertfall så må han gi opp midlertidig, han sier jo på slutten at han sier adjø til byen “for denne gang”.

At han gir opp på det tidspunkt han gjør korrelerer med tapet av hans moralske vilje. Vi ser gjennom hele boken hvordan denne viljen forfaller. I første stykke planlegger han å selge Hans Pault’s teppe, men ombestemmer seg før han kommer til selgeren. I andre stykke ombestemmer han seg igjen og forsøker å selge teppet, dog uten å klare det. I tredje stykke stjeler han penger fra en butikk, og føler seg følgelig så ille at han gir pengene til en fattig kakeselger og innrømmer deretter ovenfor butikken hva han har gjort. Og i fjerde stykke går han så tilbake til kakeselgeren og krever å få verdi for pengene. Han “gir faen om det er syndens penger”, han er på det punktet så lei av å gå sulten og blakk at han ikke lenger bryr seg om å handle moralsk. Jeg tenker det er av samme grunn at han gir opp forfatterdrømmen først da, og ikke tidligere.