Til Rondvassbu og Rondslottet − en tur i Rondane

Skrevet av Anders Skovly

På turen til Reinheim og Snøheim møtte jeg en gruppe som fortalte at de tidligere hadde gått fra en hytte kalt Rondvassbu og opp til toppen av Rondslottet, et fjell i Rondane. Etter å ha lest på ut.no om hvordan man kommer seg til Rondvassbu valgte også jeg å gi stedet et besøk.

Turen starter ved Spranget parkeringsplass, hvorfra det går en seks og en halv kilometers lang vei inn til Rondvassbu. Utleiesykler kan benyttes på veien dit. Hyttebyggene og den tilknyttede teltplassen ligger ved den sørlige enden av Rondvatnet og er det mest idylliske DNT-stedet jeg har besøkt så langt.

Turen til Rondslottet begynte tidlig neste morgen, og med tidlig mener jeg klokken 04:42, omtrent en halvtime før soloppgang. Alarmen var satt på 05:00 grunnet værmelding om sterk vind på fjellet etter ni-ti-tiden, men jeg var våken da det så smått begynte å lysne og gikk derfor tidligere enn planlagt. Fra hytta leder stien opp til en «dal» kalt Rondholet og videre opp til en «sal» mellom Storronden og Vinjeronden (vet ikke om dal og sal er korrekte uttrykk, men jeg bare kaller dem det). Denne delen av ruten var grei nok å gå.

Vel oppe på salen kom morgensolen til syne. Samtidig ble vinden såpass voldsom at jeg måtte ta på regnjakken for å holde varmen. Herfra gikk resten av turen opp til toppen av Vinjeronden, så litt ned på den andre siden av fjellet, og deretter opp igjen til toppen av Rondslottet. Terrenget på dette stykket var bratt og besto utelukket av stein, så det var ganske tidkrevende å bevege seg opp og ned. For eksempel, det tok meg omtrent en time å gå/klatre fra salen og opp Vinjeronden, en distanse på knapt en halv kilometer. På toppen av de to fjellene var vinden ekstra hissig, men det var god ly bak de digre vardene hvor jeg tok pauser.

Utsikten fra Rondslottet var god både mot vest, nord og øst. I sørvestlig retning var det mulig å se helt ned til parkeringsplassen og stien som leder til Rondvassbu (selv om selve hytten var ikke synlig). Fem og en halv mil mot nordvest var det også mulig å skimte det ene fjell av alle fjell hvis profil jeg kan gjenkjenne: Snøhetta.

Underveis til Rondslottet hadde det ikke vært en eneste annen person å se, naturlig nok da jeg startet såpass tidlig. Dette var på en måte fint, men det var også godt å endelig begynne å møte folk på tilbakeveien over Vinjeronden. Dersom man mister balansen i slik bratt steinrøys kan det gå riktig galt, så det er ikke det tryggeste terrenget å ferdes i alene. Det er også best å ha en lettest mulig ryggsekk for å sikre best mulig balanse. Man må så klart ha med nok mat og drikke og klær for skiftende forhold, men jeg bar også på diverse andre ting som kun ble tatt med for å garantere at de ikke ble stjålet (ikke at jeg tror tyveri er spesielt vanlig på hytta, men bare for sikkerhets skyld).

Vandrestaver var stedvis greie å ha, men ofte var terrenget slik at jeg måtte holde begge stavene i en hånd og deretter bruke den frie hånden til å ta tak i en stein. Derfor var stavene også litt i veien, og det hadde kanskje vært like greit å la dem ligge hjemme.

Da jeg endelig kom ned til Rondvassbu igjen hadde jeg vært borte fra hytta i ni timer og et kvarter. Vet ikke helt hvorfor, men hadde sett for meg at turen ville ta noe slikt som 5.5-6 timer. Da jeg spurte resepsjonisten sa han at de fleste bruker 6-8 timer. Årsaken til at jeg brukte så lang tid tror jeg er at jeg beveget meg relativt sakte gjennom det bratte steinterrenget. Helt ærlig så synes jeg at ruten var for bratt og steinete over en for lang avstand og kommer ikke til å gå en slik tur igjen, men det er ihvertfall greit å ha prøvd det.