Trekanten i Trollheimen

Skrevet av Anders Skovly

Dette er en beskrivelse av turen "Trekanten i Trollheimen", som jeg gikk i begynnelsen av September 2023. Trekanten går mellom de tre hyttene Gjevilvasshytta, Jøldalshytta, og Trollheimshytta (se denne artikkelen på ut.no for generelle detaljer).

Ankomst til Gjevilvasshytta med bil

Når en kommer til Gjevilvasshytta er det flere mulige plasser å parkere. Den første parkeringsplassen ligger rett ved hytta og har noe begrenset kapasitet. Dersom en kjører 1,5 km videre vestover finnes en annen parkeringsplass på stedet hvor stien til Trollheimshytta (og Blåhøa-fjellet) møter veien. Dersom man går 200 meter tilbake langs veien finnes det en liten sti som leder til hovedstien mot Jøldalshytta.

Fra Gjevilvasshytta til Jøldalshytta

Turen fra Gjevillvasshytta til Jøldalshytta var den minst bemerkelsesverdige av de tre dagsetappene. Stien begynner med en slak oppoverbakke gjennom skogsterreng, etterfulgt av et ganske flatt fjellområde, før det til slutt går nedover mot hytta. Stien hadde grei kvalitet og merking. Det finnes reinsdyr i området nær Jøldalshytta, jeg fikk se en liten flokk som holdt trygg avstand.

Jøldalshytta

Hyttas teltplass lå like nedenfor hovedbygget og var både tørr og romslig. Av og til kom det en stank fra utedoen ned til teltområdet, selv om jeg flyttet teltet til den delen av området lengst unna. Det var også et par andre som hadde satt opp telt litt utenfor det inngjerdede teltområdet, mulig det var bedre luft der. Det var dog for mørkt til å flytte teltet igjen og det luktet ingenting inne i teltet, så det fikk være.

Hytta serverer både middag og frokost, men jeg hadde ikke planlagt å spise der og hadde istedet tatt med frysetørket mat samt oppkuttet ost og sjokolade. Som sakt var det mørkt da jeg hadde fått satt opp teltet, så jeg bare la meg uten å spise noe. Det ble en lang og sønvløs natt, antakeligvis siden det var uvandt å sove i telt, men ble greit uthvilt uansett.

Ettersom det ikke gikk å sove så sto jeg opp klokken seks om morgenen. Hadde med en kaserolle for å tilberede mat, men hadde ikke tatt med gasskomfyr da det sto på internett at hytta hadde dette tilgjengelig. Så jeg gikk rundt i hytta og lette, men uten å finne noe. Resepsjonen åpnet klokken åtte og det var heller ingen andre oppe som kunne spørres, så jeg bare pakket sammen og begynte å gå mot Trollheimshytta med en gang.

(Etter å ha kommet hjem leste jeg på internett at komfyren var på et kjøkken i et anneks og at den ser ut kun å være tilgjengelig i den ubetjente delen av hyttesesongen.)

Fra Jøldalshytta til Trollheimshytta

På etappen mellom Jøldalshytta og Trollheimshytta er det tre mulige ruter å velge mellom: over Geithøtta-fjellet, over Trollhøtta-fjellet, eller gjennom Svartådalen som går mellom de to fjellene. Over Geithøtta er visstnok det vanligste valget, mens over Trollhøtta er den tøffeste turen (denne er både lengst og har mest høydemeter). Turen gjennom dalen er kortest, 16 km eller noe, så jeg valgte denne. Hovedsakelig fordi jeg ikke hadde spist skikkelig frokost eller kveldsmat dagen før og hadde lyst til å ankomme neste hytte raskest mulig.

Etter noen kilometer møter stien en grunn elv med en bro, hvor jeg greide kunststykket å ikke oppdage broen. Det virket såpass grunt at det var mulig å gå over med støvlene på, men delvis over ble det noe dypere og jeg måtte krysse siste del barfot. Først da jeg hadde vasset over og så bakover oppdaget jeg broen ved en sving i elven og måtte le litt.

Stikvaliteten siste halvdel av etappen var dårligere enn resten av turen, med mange små gjørme-labyrinter å navigere gjennom og mange store steiner å balansere over. Det begynte videre å regne, og selv om jeg hadde med en stor poncho som holdt meg og sekken tørr så ble støvlene ganske fuktige grunnet den våte vegetasjonen. For de som prioriterer stikvalitet tror jeg kanskje det er bedre å velge ruten over Geithøtta enn å gå gjennom Svartådalen.

Trollheimshytta

Da jeg nådde Trollheimshytta var stedet folketomt med unntak av betjeningen. Dette var kjekt, ettersom støvlene mine fikk ekstra tid i tørkerommet før rommet ble gjort fuktig av alle de andre gjestenes våte sko og klær.

Nær hytta var det to teltplasser. Den ene kunne nås via en håpløs gjørmesti. Den andre var ok, men det var en del røtter der. (Rett etter starten på siste etappe dagen etter så jeg en tredje teltplass litt lenger unna de første to. Denne plassen var den største og fineste av de tre.) Med det pågående regnet virket det som en trist affære å sette opp telt, så jeg endret planen, kjøpte en seng inne på hytta og gikk opp til soverommet.

Etter hvert kom en annen kar inn på rommet. Han fortalte at han neste dag skulle begynne å markere stien opp til en nærliggende fjelltopp kalt Snota. Underveis i markeringen skulle han sove en natt ute i telt, og han hadde derfor med kokeapparat. Som på Jøldalshytta så trodde jeg å ha lest at Trollheimshytta ville ha kokeapparat tilgjengelig, men det hadde de ikke. Nå var han heldigvis grei nok til å låne bort sitt, så det gjorde ingenting.

Selv om området hytta ligger i ikke har mobildekning så hang det en værmelding på veggen i resepsjonen, denne skaffer betjeningen via satelitt-internett og henger opp hver morgen. Det fantes også strømkontakter for lading av telefoner, så jeg testet hvor godt disse fungerte. Etter en time hadde batteriet bare gått opp noen få prosenter, og det var før mange andre gjester kom og ladet sine telefoner samtidig. Den bærbare laderen min var til sammenligning mange ganger mer effektiv, og tillater også lading på soverommet istedet for å legge igjen telefonen et sted.

Flere ting kan bemerkes om hyttesengene. Det første er at de var korte, dog sikkert passe for noen med gjennomsnittlig høyde. Jeg som er 190 cm måtte ligge diagonalt over sengen, med hodet i ett hjørne og føttene i det andre. Det gikk ok, men for de som er lengre kan det være et problem. Dynene var også veldig tykke og varme, til den grad at jeg valgte å sove uten for å unngå å våkne gjennomsvett. (De to andre på rommet sov derimot med dyne og hadde ikke noe problem med det.) Alle fire sengene på rommet var køyesenger, og tre av toppetasjene manglet gjerde, mens den fjerde hadde et gjerde i form av en liten planke som var stukket ned mellom madrassen og sengerammen. Det har sikkert aldri vært noen som har falt ned fra køyesengene, men de vekket ikke mye tillit hos meg.

Fra Trollheimshytta tilbake til Gjevilvasshytta

Den tredje og avsluttende dagen var min desiderte favoritt-etappe. Det hele starter med at en går bratt oppover fjellet, åtte hundre høydemeter i løpet av noen få kilometer. (Skal man gå fra Gjevilvasshytta til Trollheimshytta bør man vurdere vandrestaver for å unngå vonde knær i denne bakken.) Etter hvert som man kommer lengre opp blir det en fin utsikt bakover.

Det tok halvannen time før det begynte å flate ut, og etter dette var det for det meste flatt eller slak nedoverbakke resten av turen. Det føltes veldig godt å vite at det nå bare var noen timer med lett terreng som gjenstod før mål. På grunn av tåken og det steinete terrenget var det ikke alltid like lett å følge stien, så for sikkerhets skyld er det smart å ha et offline-kart på mobilen, selv om jeg klarte å navigere uten dette ved hjelp av de røde stimerkene.

I andre halvdel av etappen, like før man kommer ned fra fjellet, så er det mulig å ta en avstikker opp til Blåhøa. Dette er den høyeste toppen i den østlige delen av Trollheimen og gir en flott utsikt over området rundt. Jeg gikk ikke opp til Blåhøa denne dagen, men hadde gått dit fra Gjevilvasshytta to uker før på en dagstur.

Avstikkeren opp til toppen og tilbake tar omtrent to timer og går over et terreng med mye løse steiner. Av og til kom en stein fallende nedover fjellsiden. Da jeg gikk oppover mistet jeg stien to-tre ganger og måtte bruke mobilen for å finne tilbake. På tur ned var det derimot veldig greit å holde seg på rett spor. (Man kommer frem til toppen selv om man havner utenfor stien, men da vil det være mer løs stein å gå over, så det blir vanskeligere å bevege seg.)